---

Jeg har en ven, som lige har været i USA på forretningsrejse. Han håbede der
blev tid til at kigge indenfor i en lokal menighed. Det lagde sig til rette,
og han kom til møde i Memorial Baptist Chuch i Harlem New York.

Her er hans oplevelse til hvemsomhelst, der synes at kunne blive opmuntret
af noget sådant:

Mr. D

Simon Griis

Det var et utrolig møte
for meg. Jeg gråt i over 2 timer. De sang inn til hjerte på meg. Jeg har
ikke
følt meg så liten siden jeg ble frelst.
De sang "In spite of the circumstances, in spite of my condition......I will
stand, I will stand....untill you come...."
Det tok helt av. Jeg kjent det begynte å rykke i hele kroppen. En dame reise
seg:
"We have to serve the Lord...eeh...Halleluja.eeh...serve him
eeeh...halleluja..eeh.." Preach it!!! Preach it!!!
Koret med lange kjoler slapp seg løs. En stor neger i salen kommenterte alt
og
reiste seg og klappet og ropte med jevne mellomrom. Turistene på ytre side
hang ikke med. Japserne på siden av meg så ut som de hadde falt ned fra
månen.
De to damene like ved meg som digget musikken falt av lasset. Her var det
Ånden som tok over. Etter en halvtime kom turistbussen igjen og hentet
turistene. Jeg var nærmest alene med de "innfødte" i denne gamle menigheten
fra 1935. De holder fast ved sine tradisjoner, men hvilke herlige
tradisjoner.

Misjonsofferet skulle tas inn. Men det var ikke penger, det var mat. Alle
hadde med seg hver sin pose med hermetikk, kaffe, cola etc. Det ble en hel
haug med mat. Misjonsmarken var ikke langt unna. Den var like utenfor i
gatene
som bar navn av Malcolm X, Luther King og andre kjente
borgerrettsforkjempere.
De sorte har fått sine rettigheter. Men de fattige i Harlem har det ikke
enkelt. Mange har mistet jobben og det er lite sosiale rettigheter slik vi
kjenner fra Norge. Menigheten skulle nå starte med bønnemøter. Det var på
tide
å søke Herren nå. År 2002 ville nok bli et vanskelig år.

Det var skriftopplesning før prekenen, men det ble ingen preken. Det gikk
rett
over i ettermøtet. 2-3 personer gikk fram til forbønn. Jeg satt ned på
benken
og følte meg fattig. Plutselig ble jeg omfavnet av to store armer. Den høye
broderen hadde kommet bort til meg. Jeg klemt rundt ham og gråt. Han trøstet
meg:
"Its gonna be alright...alright..eeh....alright...."
Han tok hendene rundt hodet mitt. Jeg var åpen for Herren og begynte å be.
Han
ropte det ut:
"Tell him about it!!!, Tell him about it!!!Tell him about it!!!"
Han dro meg fram til første benk. Jeg knelte ned og de ba for meg. Jeg
fortalte kort i mic'en at jeg var første gang i NY og at jeg "felt the
spirit
today".
Alle klemte og hilste på meg etter møtet. Det var en utrolig varme i fra
disse
ukjente brødre og søstre. Jeg måtte endelig komme igjen.
Kolegaene mine forsto at jeg hadde opplevd noe. Jeg hadde vært i nærheten av
Guds Kraft. Det gjør noe med en der inne. Det blir liksom så mye enklere å
vitne. Det går liksom av seg selv.....

Det var ikke slitsomt, det ga ny styrke.

Gud er god!