---

FORÉN DERE! Info #268no: 1/3 Fra Krafeld/Lanka-boken om vaksinasjoner
[Sendt: 13.01.2007]

Anm. (standard- på svensk):
Meddelande-serien "UNITE! (osv) Info" (1995-) förespråkar
Marx', Lenins och Mao Zedongs politiska linje.
Alla nr, se www.rolf-martens.com.


--------------------------------------------------------------

Intro-anmerkning:

Her som en unntakelse et Info på norsk. De fleste har ellers
vært på engelsk, noen på svensk og noen ganske få på tysk,
fransk eller spansk. Anledningen nå er at det tilfeldigvis
finnes på Nettet en oversettelse til norsk (av Ulrike
Schüller, 2004) av et kapitel av den viktige boken på tysk av
Karl Krafeld, Stefan Lanka m.fl. "Impfen - Völkermord im
dritten Jahrtausend?" ("Vaksinasjon - folkemord i det tredje
årtusen?") fra år 2003. Denne oversettelsen gjengir jeg her.

[http://64.233.183.104/search?q=cache:a_4C2L9Ra9IJ:
www.klokast.se/Nyhet/2004/Lanka.pdf
+STEFAN+LANKA+NOEN+GANGER+BLIR+DET+ANNERLEDES
%E2%80%A6MIN+VEI+TIL+TEMAET+VAKSINASJON
&hl=sv&gl=se&ct=clnk&cd=1

Den opprinnelige oversettelse-siden med en pdf-fil kunne jeg
ikke komme frem til nå:

http://www.klokast.se/nyhet/2004/Lanka.pdf]

På de nordiske språkene finnes det ellers veldig lite om de
viktige tingene som denne boken handler om. Men allerede dette
oversatte kapitelet har noen grunnleggende informsjoner og
tips om dem. Forhåpentlig kan det også leses av de fleste som
forstår svensk eller dansk.

Et (eneste) annet kapitel fra den samme boken kan man finne på
Internet (bare) på tysk: Stefan Lanka: "Infektionstheorie und
Pasteur".

[http://members.internettrash.com/medwiss2/pastour.html]

I det nedenstående, der virologen Stefan Lanka beskriver sin
vei til å begynne å undersøke nærmere det viktige spørsmålet
om vaksinasjoner (et bruk som jo den "tradisjonelle" såkalte
legevitenskapen av idag sier er "selvsagt nødvendig og bra")
handler det om:

For det første, den store terrorbløffen fra begynnelsen /
midten av 1980-erne og fremover, om "HIV" og "AIDS". Om dette
finnes det videre noen lenker til viktige websites på engelsk
(osv) under "On purportedly existing 'HIV' and 'AIDS'" i
"Links"-seksjonen av min hjemmeside, og noen artikkeler på
engelsk av meg selv (fra år 2000 og fremover) under "'AIDS'"
i min seksjon "Subjects in postings".

For det annet, om vaksinasjoner i alminnelighet. For mere
informasjon om dette kan jeg henvise til websites på engelsk
og tysk som det lenkes til fra min hjemmeside under "On a (not
quite) new theory in medicine".

Et tredje og nyere tema som kan være av interesse for lesere
idag er ikke berørt i kapitelet som gjengis her (eller på
andre steder i denne boken fra 2003) men har blitt behandlet
av nettopp de samme forfatterne med noen viktige artikkeler i
2005-2006: Bløffen om den såkalte "fugle-influensaen"
("Vogelgrippe", "bird flu").

Om dette finnes det noen oversettelser til engelsk av meg i
Infos #251en: "Stefan Lanka interview on 'bird flu' etc",
#252en: "'klein-klein' and Bangkok Post on 'bird flu'",
#256en: "Another tool against the 'bird flu' scam" og #266en:
"More by Stefan Lanka on 'bird flu'". På svensk har jeg
skrevet litt om dette i "News with brief comments", items 108
(Swedish), "Fågelflunse-ankan har landat!" (01.03.2006) og
149 (Swedish), "Fågelflunse-ankan har blivit fetare!"
(15.04.2006).

Mye om alle disse tre temaer på tysk finner man på
"klein-klein-aktion" og "klein-klein-verlag"; et diskussions-
forum om dem er "Agenda Leben".

En viktig bok kom ut på tysk i mars 2006 (på klein-klein-
verlag): "Die Vogelgrippe - Der Krieg der USA gegen die
Menschheit" ("Fugleinfluensaen - USA:s krig mot menneskelig-
heten") av Stefan Lanka, Hans-Ulrich Niemitz, Veronika Widmer
og Karl Krafeld. Den handler om mere også enn det massive
"fugleinfluensa"-terrorforsøket år 2005-2006, og har noen
viktige opplysninger om noe som herskende klasser har drevet
på med mot folk flest siden hundrevis av år tilbake på det
medisinske området, nemlig noe som man kan kalle for *kvakk-
salveri-krigføring* (quackery warfare - denne termen er et
forslag av meg).

Dette er en idag ganske ukjent men meget stor sak, som man ser
litt om også allerede i det oversatte kapitel av "Impfen -
Völkermord im dritten Jahrtausend?" som gjengis her.

--------------------------------------------------------------


Fra boken: Karl Krafeld / Stefan Lanka u.a. "Impfen -
Völkermord im dritten Jahrtausend?" (Karl Krafeld / Stefan
Lanka m.fl. "Vaksinasjon - folkemord i det tredje årtusen?")
© 2003 klein-klein-verlag, Ludwig-Pfau-Str. 1b, 70176
Stuttgart; www.klein-klein-verlag.de


S T E F A N L A N K A :

N O E N G A N G E R B L I R D E T

A N N E R L E D E S . . .

M I N V E I T I L T E M A E T

V A K S I N A S J O N



Det syntes så enkelt. Karl Krafeld hadde nok en gang laget et
konsept. Denne gangen for boken. Alt syntes logisk og enkelt.
Selvfølgelig måtte vi beskrive vår vei til "vaksinasjon". Helt
enkelt. Det var jo vi selv som hadde gått denne veien. Det var
jo vår vei. Å skrive opp dette syntes virkelig å være det
enkleste i verden.

Men plutselig så jeg meg kastet inn i de siste 15 år, på min
vei. Der det hadde skjedd en god del. En del var fortrengt, en
del vanskelig å forstå, en del uforståelig. Og så begynte jeg
å skrive og ble hengende. Måtte tenke dypere igjennom, forstå
dypere det som hadde skjedd. Og Karl forstyrret meg om og om
igjen med sitt spørsmål "Enda ikke ferdig?". Til han begynte å
forstå hvor vanskelig men også hvor viktig dette bidrag var
for meg.

Mens jeg holdt på å skrive dette, syntes doktorgraden meg noen
ganger som barnelek. I arbeidet på doktorgraden skrev jeg ikke
om meg selv. Der var jeg distansert. Der var jeg utenfor med
livet mitt. Her sto jeg plutselig i midtpunktet. Den eneste
kvinnen som elsker meg, min mor, kom til Stuttgart for å
støtte meg. Hun tok imot telefoner. "Kontor Lanka" meldte hun
seg profesjonelt. Tok husvasken i leiligheten som trengte det
og styrket meg.

Dette bidrag ble ferdig. Noen steder kjenner man vanskelig-
hetene jeg hadde med det. Jeg ble oppmuntret til å slutte å
file på det om og om igjen. Også for å dokumentere at vi
virkelig ikke er noen overmennesker, at vi har våre vansker.
Selv om eller nettopp fordi vi har bestrebet oss til å gå en
konsekvent, selvbestemt vei i livet. Kanskje dette bidraget
nettopp derfor er bra. Det er ikke fullført, akkurat som
livene våre ikke er fullført. Det er en etappe i livet. I et
liv som er reelt. Og ikke virtuelt, som noen skribenter
forespeiler det og som noen lesere gjerne vil forespeiles det.
Og dermed er jeg i sentrum av mitt kjernespørsmål: Hva er liv?

I dag er jeg sikker på at "liv" er et stort mysterium. Som vi
kan forstå mer og mer av, men som vi aldri kan begripe helt.
Det gjelder både for "liv" under biologiens synsvinkel, som
jeg forsøker å forstå det dypere og dypere. Og det gjelder for
"liv" under sosiologiens synsvinkel, som Karl Krafeld forsøker
å forstå det dypere og dypere.

Og det tvinger oss til å bli bevisst på kjernen til vår
"handling": ærefrykten overfor livet. En frykt som er beret-
tiget og har sin grunn i livets mysterium. Heri ligger den
fundamentale forskjellen til den meningsløse redselen som
genereres i sammenheng med vaksinasjonspolitikken. Kanskje
teksten er humpete iblant, fordi jeg måtte undertrykke min
emosjonalitet, mitt sinne. Som kommer opp når det blir tydelig
for meg, hvordan pseudovitenskapen møter livets mysterium uten
noe som helst ærefrykt. Men emosjonalitet og sinne er også
liv. Menneskelig liv.

Det begynte med at jeg ville forstå hva liv er, hvordan det
fungerer. Hvorfor alt blir grønt igjen om våren allikevel det
ser ut som dødt om vinteren. Bekjentskapet med biologen Dr.
Rudolf Zahner, den gangen lederen av statens Innsjøforsknings-
institutt i Langenargen ved Bodensjøen og sannelig stor som
menneske og biolog, åpnet blikket mitt for helheten, vannet,
klimaet, universet. Livets fundamentale sammenheng.

Dr. Zahner behøvde ikke å lære meg ærefrykten overfor livet.
Denne ærefrykt var veldig "smittsom". Det så og følte man når
man fikk være sammen med ham. Begeistringen han formidlet, til
å iaktta livsfenomener, for å så få en dypere forståelse av
livet, det var det som vekket i mange mennesker og også i meg
den bevisste ærefrykten overfor livet. Han var en av de
første, hvis ikke den første, som tematiserte miljøvern i sin
egenskap som statsansatt. Og han engasjerte seg for det uten å
la seg skremme.

Etter Vietnamkrigen tok han imot to flyktningsfamilier i sin
allerede store familie. På denne tiden ble jeg kjent med ham.
Mange i bygda støttet ham og de vietnamesiske familiene. Men
så ble det utpressing fra Baden-Württembergs landspolitikk:
enten familiesammenføring for de vietnamesiske familier eller
publisering av faktaene om Bodensjøens toksiske belastning.
Dette knekket ham og han døde elendig.

På gymnas valgte jeg følgelig biologi som hovedkurs. Læreren
Dr. Sohns, som selv var molekylarbiolog, rådet meg å studere
ved universitetet i Konstanz. Slik som han hadde gjort. Men på
forhånd skulle jeg - og det var det avgjørende ved rådet -
lese boken "Ilden til Heraklit" av Prof. Erwin Chargaff. Det
ville gi meg orientering for å finne meg til rette på dette så
forandringsfulle feltet. Denne boken satt meg virkelig på
sporet!

Og hadde jeg allerede den gangen tatt Erwin Chargaff til den
graden på alvor som jeg gjør nå, så hadde jeg nok aldri begynt
å studere biologi. Han som var vår rådgiver ved grunnleggelsen
av foreningen"Vitenskap, Medisin og Menneskerettigheter " og
som jeg senere fikk besøke mange ganger. I "Ilden til
Heraklit" fremlegger han at det ikke vil være mulig å forbedre
liv ved å manipulere cellekjernen og at slik manipulasjon vil
resultere i ødeleggelsen og til og med tilintetgjørelsen av
menneskeheten. Han forsto seg selv som en advarende, men ikke
som en som viser veien ut av misèren.

Jeg begynte altså biologistudiet i den bevisste hensikt å ikke
ville forbedre livet. I motsetning til dagens biologi som vil
forandre. Men hvilken vond overraskelse: Istedenfor å få vite
hva nå livet er, måtte jeg lære utenat forklaringsmodeller
(for prøvene). Som våre lærere berettet oss medlidenhetsfylt
om at var forlengst foreldet, og at modellene i dag skifter
raskere enn noen mennesker skifter sitt undertøy! I andre-
semesteret brukte jeg mer tid på sport: basketball, rafting og
dykking. Dette var igjen avgjørende, for det ledet meg til
havet og til havbiologien.

I tredje semesteret følte jeg trang til laboratoriet. Jeg
ville endelig se hva som virkelig ble drevet på universitetet.
For å orientere meg. Jeg havnet hos Prof. Rathmayer som
forsker på hvordan nervene fungerer. Han slapp meg til et
prosjekt som man allerede hadde jobbet med i årevis uten
suksess. Nemlig å utvikle en teknikk for å farge nerver som
han og hans team jobbet med. Etter få uker lyktes jeg med
dette, siden jeg systematisk tenkte over hvorfor det dertil
ikke hadde vært mulig. Det var naturligvis en sensasjon. Jeg
foreslo å i tillegg fotografere fargeresultatene med elektron-
mikroskop. For med det kan man oppnå en mye høyere oppløsning
enn med de beste lysmikroskoper.

Slik kom jeg som student i fjerde semesteret til elektron-
mikroskopet og fikk etter innarbeiding jobbe selvstendig med
det. Med de nyeste apparater og metoder, som man blant annet
kan analysere de iakttatte objekters materielle sammensetning
med! Nå hadde jeg bestemt meg for å bli forsker. For jeg kom
hele tiden på viktige aspekter som man skulle utforske.
Dessuten foreslo den nevnte professoren meg for Det Tyske
Folks Studiestiftelse. Jeg trodde vitenskapen måtte bli min
fremtid.

Studiestiftelsen støtter med et enormt oppbud unge vitenskaps-
folk og hjelper dem til internasjonale kontakter og beste
utdanningsmuligheter. Men heldigvis ble det ikke noe av, sier
jeg i dag idet jeg ser tilbake! Alt måtte komme som det kom,
ellers hadde vi ikke stått der vi står i dag, og boken hadde
ikke vært i Deres hender.

Den naturvitenskapelig sakkyndige, plantefysiologi-paven Prof.
Mohr fra Freiburg forlenget kvalifiseringssamtalen fra 20
minutter til flere timer og støttet med all ettertrykk mitt
inntak i studiestiftelsen. Men akk! Den åndsvitenskapelig
sakkyndige, den gangen lederen av supereliteskolen Slott
Salem, avsluttet kvalifiseringssamtalen allerede etter 7
minutter. Jeg hadde opplevd en episode med elever ved min
ankomst som fikk meg til å tvile på deres evner til å bli
Tysklands elite, åndelig og vitenskapelig, politisk og
økonomisk. Det stilte jeg ham et spørsmål om. Og jeg refere-
rte til Erwin Chargaff, når jeg begrunnet hvorfor jeg ikke
ville forbedre livet. Det kommenterte han med at slike "dirty
old boys" som Chargaff bare er sure fordi de ikke har fått
Nobelprisen. Og hindrer fremskrittet. Derpå avsluttet han
samtalen meget ublidt og avviste flere ganger heftig og til
mine professorers forferdelse min mottagelse i Studiestiftel-
sen. I dag sier jeg: Gudskjelov!

I 1986 jobbet jeg som student hos Prof. Müller, en havbiolog.
Jeg fant en marin alge som viste tegn til å danne virus i de
organene som det vanligvis dannes sporer og gameter i. Jeg
laget altså prøver som kunne duge til elektronmikroskopets
høyvakuum. Og så virkelig tusener og millioner av virus i de
ovennevnte organer. Lysene gikk opp for meg med det samme: En
organisme som vokser og trives på det beste og stadig danner
virus, det ville jo være det eneste stabile virus-vert-system
til forskningens disposisjon på verdensbasis! Og jeg kunne
studere molekylar genetikk med det uten å måtte inngripe eller
forandre noe!

Jeg altså straks til min professor. Han var slett ikke så
begeistret, tvert imot, dette virus kunne jo eventuelt være
farlig, selv om det ikke så slik ut. Altså gjennomførte jeg
forsøk under strengeste sterilitetsbetingelser på et klima-
kammer i kjelleren. For å bevise at en infeksjon av andre
organismer ikke er mulig. Da hjalp det ikke at jeg siterte den
virologiske litteratur. Hvor det er bevist at virus kun kommer
fra helt bestemte celler og igjen kun kan transporteres inn i
helt bestemte celler. Hvor de sikkert har en eller annen
oppgave, hvilket hittil ikke ble undersøkt. Det hjalp ikke
heller å fortelle at jeg ikke hadde funnet noe vitenskapelig
litteratur som kunne bevise at virus er farlige.

Også alle andre professorer jeg spurte om råd, mente det kunne
herved kun dreie seg om et retrovirus. De vet man er harmløse,
men siden "HIV" kunne man likevel ikke være så sikker lenger,
for plutselig ble det åpenbart noe farlig av et harmløst
virus, til og med det første absolutt dødelige virus. Skulle
altså det jeg hadde sett i elektronmikroskopet være et retro-
virus? Det ville jo også vært en sensasjon, fordi om disse
retrovirus ble det sagt (forkynnet av president Nixon høyst
personlig, rett før Watergate) at de skulle være årsaken til
kreft. Og at man nå måtte passe seg ved kyssing og sex. Krigen
mot kreft ble ropt ut. Og om to år skulle en vaksine være
klar. Og den skulle ordne kreftproblemet.

Jeg la på den tiden merke til at ingen av mine professorer
visste hvordan nå et slikt retrovirus skulle se ut. Noe ondt
ante jeg jo enda ikke. Jeg var altfor begeistret av perspek-
tivet på å kunne isolere et ukjent virus. Jeg tenkte mye over
hvordan jeg kunne finne argumenter for å overbevise min
professor til å støtte meg i mitt forsøk i å isolere det
ukjente viruset.

Den algen som produserte viruset fantes åpenbart overalt. Hvis
viruset som dannes av den skulle være farlig, så måtte det jo
være farlig å bade i havet. Og det måtte vel for lengst noen
ha lagt merke til. Det er riktignok bare det motsatte som er
publisert i den vitenskapelige litteratur. At det å bade i
havet er ytterst sunt og anbefales spesielt ved kroniske
sykdommer. At virus altså bare kan ha en positiv virkning!

I det jeg studerte litteraturen fant jeg dessuten at ingen
hittil hadde funnet en konstant kilde til virus i havet. Til
tross for at man hadde funnet massevis av virus i havvannet.
Senere ble det ifølge våre forskninger fastslått at det
befinner seg opp til 100 millioner virus i en liter havvann.
Først etter noen uker, siden jeg ikke hadde blitt gul eller
grønn, og ikke hadde fått feber eller utslett, diaré osv. ble
situasjonen avslappet og argumentet at det er sunt å bade i
havet (med virus oppi) fikk overtaket.

Nå oppfordret Prof. Müller meg til å finne en professor til,
en molekylarbiolog, som kunne ta hånd om meg. Han turde ikke
alene. På universitetet Konstanz fantes jo den gang ikke
virologi. Jeg gikk altså til de professorer som jeg hadde lært
av og som jeg likte. Men disse kunne ikke støtte meg, for de
var dessverre bare "C3". Og rådet ikke over frie midler til å
utføre forskningsprosjekter utenfor deres forskningsplaner,
streng begrenset og byråkratisk bevilget!

Om jeg ville eller ei, jeg måtte bite i det sure eplet og
rykke frem til den store genetikkens mester, lærebokskriveren
Prof. Knippers. Han som under forelesningene sine åpenbart
ikke forsto mine spørsmål og som ofte latterliggjorde meg. Det
ble sett på som stor ære å få lov til å jobbe gratis (!) hos
ham for å så eventuelt få en plass for en hovedoppgave! Å ta
en doktorgrad hos ham ble sett på som springbrett til en
sikker karriere. En kvinne fra mitt semester tok til og med
spesielt korte skjørt på seg når hun av og til stilte ham noen
spørsmål etter forelesningen. Og studentene jukset ved lodd-
trekningen når det gjaldt kursplasser hos ham.

Altså formulerte jeg forskningsplanen selv før jeg våget meg
til ham. Det var bra, i høy bue ble jeg kastet ut igjen fra
hans kontor. Hva har da en ordinarius sekretæren sin til? Hun
var desto blidere, forsto tydeligvis med én gang hva det
handlet om og framla forskningsplanen min for ham med det
samme. Etter to timer hentet han meg ut av en forelesning, og
to timer senere så eide jeg et lite laboratorium. Et bortglemt
kott som jeg hadde siktet ut på forhånd.Jeg hadde forberedt
meg intenst på å jobbe med det ukjente virus.

I den virologiske litteratur hadde jeg ikke funnet noen
anvisninger på hvor og hvordan de virus som skulle være farlig
hadde blitt isolert, fotografert og biokjemisk karakterisert.
Altså brukte jeg standardprotokollen for virusisolasjon. Den
brukes ved alle virus som virkelig er påvist. Og ved hjelp av
den lærer studentene å isolere virus fra bakterier eller
celler. Det er ganske enkelt. Ethvert normalt menneske kan i
løp av fire ettermiddager lære og selvstendig gjennomføre
isolasjonen av et virus (se under).

Et virus er bare et stykke arveinformasjon med et hylster
rundt, som ikke lever selv men dannes av levende celler.
Sammenlignet med en partikkel av den såkalte arvesubstansen er
det like stort som Zugspitze (Tyskland høyeste fjell) i
forhold til en fotball. Når jeg hadde utarbeidet betingelsene
for å kunne binde algens tallrike innholdsstoffer, hvilket var
tidkrevende og vanskelig fordi ingen før meg hadde jobbet
molekylarbiologisk med disse algene, fikk jeg isolert viruset.
Allerede 15 minutter etter fikk jeg fotografert det i
elektronmikroskopet (virus er for små for at man kan se dem i
lysmikroskopet). Og deretter ble de få proteiner og nuklein-
syren som virus består av biokjemisk karakterisert. Alt dette
ved anvendelse av standardmetoder. Som sagt - en gang lært -
en barnelek!

Når jeg analyserte strukturen til virusets nukleinsyre og
oppdaget noe sensasjonelt ved det (et stort DNS-genom i to
deler) stjal en amerikansk gjesteforsker, en taksonom, hele
materialet, til og med bildene fra laboratoriehåndboken min.
For å sikre seg framtiden sin med dette, sammen med en kjent
gentekniker i USA. Han forsvant 3 måneder før hans planlagte
avreise fra Konstanz. Med én gang ringte jeg mine professorer
for så å informere politiet etterpå.

Da opplevde jeg en ny overraskelse! Alle professorene, også de
jeg var venn med, ba meg innstendig om å ikke koble inn
politiet. Det ville skade universitetets anseende, de ville få
færre midler. Og dessuten regulerer "vitenskapen" slike ting
selv: Nemlig ikke i det hele tatt! Senere, siden jeg nå hadde
øynene åpne, lærte jeg enda flere grunner. Mange av profes-
sorene har nemlig "lik i kjelleren", dvs. alle vet om mindre,
større og kjempestore bedragerier, men gjør ikke noe og snur
seg bort, dvs. er med på! Jeg hadde en depresjon i tre
måneder. Jeg hadde jo allerede vært sikker på min karriere.
Og nå trodde jeg at det herved var slutt på den. At amerika-
nerne ville publisere resultatene før meg og jeg dermed ville
være ut av spillet.


[Forts. i del 2/3]