Andreas Falck wrote in message <9bmkiv$9sn$1@egon.worldonline.dk>...
>"Agner Høj Nielsen" <agner@post8.tele.dk> skrev i en meddelelse
>news:9bijdd$t4o$2@news.inet.tele.dk...
>
>> Så længe Jesus levede var Paulus ikke en af Jesu´tilhænger,
>> men efter hvad Paulus selv sagde, udvalgte Jesus efter sin død
>> Paulus til at efterfølge Judas. Ligesom Judas forrådte Jesus
>> fysisk,, så gjorde Paulus det samme åndeligt., idet han totalt
>> fordrejede Mesterens lære.
>
>Har du noget belæg for denne syge påstand?
>
>Med venlig hilsen Andreas falck - ICQ 108 480 093
>--
Jørgen stilte det samme spørsmålet som du. Av en eller annen grunn er det
fortsatt ingen som har kommentert svaret mitt. Jeg får forsøke å svare en
gang til:
Hensikten med ordene i Gal. 1:16-19 var å overbevise galeaterne om at han
hadde hatt sin messias-åpenbaring og sitt apostelkall direkte fra Jesus som
oppstanden og ikke gjennom Jesu egne apostler. (Gal. 1:12) Men dermed viste
Paulus også at han opererte med en annen 'Jesus' enn den historiske, en
mytisk fantasi-Jesus. Det står historisk fast at den radikale form for
agitasjon mot Moselovene og den hedningemisjon Paulus drev, ikke hadde
hjemmel i Jesu lære. Jesus angrep bare bestemte bud i Loven, ikke Loven som
sådan. Og som kjent forbød han sine apostler å drive misjon blant
hedningene. (Mt. 10:5, 15:24) Derfor ble Paulus stående like fremmed overfor
sine tidligere motstandere som de overfor ham :
Selv hevdet Paulus at det kom til et kompromiss; At han selv skulle holde
seg til hedningene som misjonsmark, mens apostlene skulle holde seg til de
'fortapte får av Israels folk', som Jesus hadde pålagt dem. (Gal. 2:9)
Fordi en skriftlig fastlagt evangelietradisjon ikke forelå, var det lett og
fristende for Paulus å stille seg fritt overfor Jesu ord og bare anvende det
lille han hadde bruk for til sin hedninge misjon. Paulus unnslapp den
direkte konfrontasjonen med Jesu ord og unngikk alt det eksegetiske
bryderiet som disse ordene siden har skaffet de kirkelige teologer som har
måttet prøve å få den paulinske himmel-messias til å rime med den jordiske
Jesus og hans ord.
De hedenske kretser Paulus drev sin misjon overfor, kjente ikke til
'Menneskesønnen', som den senjødiske messias-figur, slik Jesus der ble
framstilt som. For Paulus var 'Jesus' blitt langt mer et guddommelig enn et
menneskelig vesen (Gal. 1:12) og måtte i det hedenske miljø ikke assossieres
for sterkt med begrepet 'menneske'. Men sikkert unngikk Paulus også ordet
'Menneskesønnen' fordi det ville rette opmerksomheten for ubehagelig mot
den teologiske kontrovers med apostlene, som ikke satte noe likhetstegn
mellom den historiske Jesus og den oppstandne 'Menneskesønnen'. Det er en
besynderlig form for respekt Paulus viser sin nye herre og frelser; som han
opphøyer til Messias for deretter praktisk talt ikke å slippe ham til med
sine egne ord!
Jesu apostler holdt seg lojalt til Jesu misjonsbefaling og unnlot å
misjonere blant hedninger. Misjonsbefalingen om å utbre Jesu lære blant
hedninger som er tillagt den 'oppstandne' Jesus, stammer fra den paulinske
menighet. Den kristne hedningemisjon er derfor et av de merkeligste
fenomener religionshistorien kan oppvise. Hele den kristne kirkes eksistens
er uomtvistelig blitt til i strid med Jesus selv. Dobbelt selsomt er det at
kirken i første rekke kan takke fariseerne og deres positive interesse for
hedningene, for sin eksistens. Uten det omfattende forarbeidet som var gjort
i Middelhavsområdet, særlig av fariseerne, ville kristendommen neppe blitt
noen verdensreligion. Men den er blitt til ved hjelp av selve den interesse
for hedningemisjon hos Jesu motstandere, fariseerne som Jesus sterkt
fordømte. Den første og største hedningemisjonær for Jesu 'messianitet' ble
en mann som nettopp hadde fått sin teologiske utdannelse blant disse Jesu
motstandere, Paulus.
Kjellemann