"Kenneth Larsen" <kla@(fjerndette)email.dk> skrev i melding
news:bij3um$itk$1@news.cybercity.dk...
> Hej Allesammen.
>
> Jeg glæder mig meget til at få hund. Jeg hælder mest til en robust
korthåret
> hund. Jeg har kikket meget på mastiffer. De lader til at være nogle
> imponerende og rare hunde. Jeg er dog lidt i tvivl om de er for magelige.
> Jeg vil samtidig også gerne have en hund som gider lege. Det skal være
> godmodig, rar familiehund, men som også livlig og vagtsom.
>
> Jeg havde nu også kikket på hunde som American Bulldogs og Bullmastiff.
Jeg
> er dog i tvivl om de er mere vagt- end familiehunde. Jeg vil være sikker
på
> min hund. Så til alle jer kloge (hunde-) hoveder
Hvad er forskellen
på
> de tre racer?
>
> Vi er et ungt par med tid og fysikken iorden, som begge havde hund som
børn.
>
> /Kenneth.
>
>
Hei Kenneth
Ser at du er interessert i Bullmastiffen, Jeg har Litt informasjon om rasen
til deg (langt):
Bullmastiff er opprinnelig en Engelsk rase. Den ble godkjent av den Engelske
kennelklubben som selvstendig rase i 1924. Den engelske overklassen var i
tidligere tider svært glad i å drive jakt, og de satte ut store mengder vilt
i områdene rundt herregårdene sine. Gods eierne hadde egne ansatte som først
og fremst skulle beskytte viltet mot krypskyttere. Det var mye fattigdom
blant befolkningen, så krypskyting var en fristende måte å skaffe seg mat
på. Dette til tross for at man faktisk kunne risikere dødsstraff dersom man
ble tatt. Man fant raskt ut at Skogvokteren kunne trenge en hjelper på sine
nattlige patruljer. Den store Engelske Mastiffen ble da krysset med datidens
Engelske Bulldogg for å få fram en hund som var stor å sterk, men samtidig
smidig å rask. Den tidligere Bullmastiffen ble kalt "Game keepers night dog"
(skogvokterens natt hund), og ble skogvokterens trofaste følgesvenn. Den
hadde ingen interesse for vilt, og den brukte sin styrke og hurtighet til å
innhente og nedlegge krypskytteren. Hunden holdt krypskytteren nede uten å
skade han, til skogvokteren kom.
Dagens Bullmastiff, som ikke er stort annerledes har fortsatt disse
instinktene intakt. Den bjeffer veldig sjelden, og den har ikke den drivende
hundens jaktinstinkter.
Bullmastiffen er ikke en hund som er troende til å bite et menneske. Disse
egenskapene er med på å gjøre Bullmastiffen til den fantastiske
selskapshunden som den er.
Bullmastiffen har aldri blitt brukt i flokk. Den har arbeidet alene, noe som
gjør at den har utviklet en stor grad av selvstendighet. Denne
selvstendigheten gjør at Bullmastiffen har en sterk selvtillit. Den er trygg
på sin egen dømmekraft.
Dette gir Bullmastiffen et ømt og kjærlig lynne, samtidig som den er psykisk
sterk. I en familie situasjon vil den lett tilpasse seg familiens rytme. Den
er ikke så avhengig av faste rutiner som andre raser. Den er glad og
utadvent mot barn og voksne, og blir et rolig og behersket familiemedlem.
At Bullmastiffen ikke er et typisk flokkdyr, gjør at den gjerne opptrer
dominant overfor hunder av samme kjønn. En Bullmastiff underkaster seg
sjelden en annen hund.
Den lærer veldig fort, men den går fort lei. Man bør ta hensyn til dette ved
å ta korte og varierte treningsøkter, å heler trene oftere. Oppmuntring,
motivering og ros er uhyre viktig.
For å trives med en hund av Bullmastiffens størrelse kreves det at men
behersker hunden sin.
En 60 kilos hannhund uten dressur er ikke det minste sjarmerende. Dressur og
god oppdragelse er derfor en selvfølge.
En Bullmastiff krever som alle hunder daglig mosjon. Den elsker å gå tur, og
er en trivelig
Turkamerat enten man går lange turer i skog og mark, eller rusler i en park.
Siden den er en tung hund, som ung hund, bør den ikke utsettes for
belastning. dvs. sykkling i høyt tempo, tungt arbeid i dyp snø. Hvis hunden
selv får bestemme tempoet uten å bli presset unngår man evt.
belastningsskader.
Levealderen hos Bullmastiffen varierer mellom 8 og 12 år, som de fleste
store hunder.
Hofteleddsdysplasi (HD) og Albueleddsartrose (AA) forekommer.
Enkelte individer har nedsatt immunforsvar, hvilket kan føre til ulike
former for stafylokokkinfeksjoner. Kneleddene er utsatt pga. rasens tyngde.
Skader kan forebygges ved å ikke overbelaste hunden de 2 første leveårene.
Evt. skader kan opereres.
Sin størrelse tatt i betraktning, er Bullmastiffen en overraskende grei hund
å ha i huset. Den tilpasser seg familiens rytme, og kan gjerne ligge å sove
til langt på dag.
Man bør imidlertid være oppmerksom på at Bullmastiffens hale er av kraftig
dimensjon, og at den er strategisk plassert (dvs. i bordhøyde). En glad
Bullmastiff logrer uten problemer ned en full kaffekanne.
Pelsen er lettstelt. Det er tilstrekkelig å strigle hunden regelmessig med
hundehanske eller gummistrigle.
Bullmastiffen trives i all slags vær, unntatt sterk varme. Sterk varme må
unngås, da den lett kan bli overopphetet.
Bullmastiffen holder seg rund eieren på skogsturer og lignende. Den er ingen
streifer, og har det ikke med å stikke av.
Rasen er en typisk familiehund. Den knytter seg ikke til en spesiell person,
men legger sin elsk på hele familien. At den får være bland dem den er glad,
i er mye viktigere enn hvor den er.
Vi har ikke mer enn ca 350 individer i Norge, noe som gjør at man på
utstillinger sjelden ser mer enn 10-20 hunder. Derimot avholdes det 1 gang i
året en spesialutstilling for Bullmastiffer hvor det møter 50-60 hunder.
Rasen er lite brukt som brukshund, men det er ikke noe i veien for at den
kan trenes til å bli en god sådan. Som kløvhund er den suveren pga sin
styrke, men det er viktig at man ikke overbelaster den før hunden er
utvokst.
Vi har i Norge et lite men stabilt oppdrett av Bullmastiff. Norske hunder er
av god kvalitet, og det arbeides bevisst for å opprettholde kvalitetsnivået
og for å forebygge sykdommer.
Dette var vel det jeg som oppdretter og eier av rasen kunne komme på sånn på
stående fot.
Mer info og linker kan du finne på Norsk Bullmastiffklubb sine sider:
www.bullmastiffklubb.no
Siv-Helen Alterskjær
sivhelen@frisurf.no
Kennel Geishahøgda
Oppdrett av bullmastiff