---

Så ensom man blir av å oppleve en traumatisk krise.

---

In article <fpgd7u4cdmss6nufsfmdiblf5g66ii23ll@4ax.com>,
Lilly Valentine <no.spam@no.spam> wrote:

> Så ensom man blir av å oppleve en traumatisk krise.

Hvorfor det? Og hvorfor har du opfattelsen af at man ikke skal snakke om
det?

--
MVH
Martin Edlich
http://www.edlich.dk/historien/

---

On Sat, 23 Feb 2002 00:56:18 +0100, Martin Edlich
<newsspam3@mail.edlich.dk> wrote:

>Hvorfor det? Og hvorfor har du opfattelsen af at man ikke skal snakke om
>det?

Fordi det er for stort til å kunne snakkes om. Selvfølgelig vet mine
nærmeste om det, de som var der når alt skjedde. Men nå har jeg
flyttet og omgir meg med mange nye mennesker. Når de så vennlig spør
meg ut om mine barn, sier jeg at jo, jeg har to barn.

Men at de ikke er hos meg, er så vanskelig å snakke om. Neste
spørsmål er "hvorfor"? Det er her det stopper opp for meg. Jeg
tilhører en aldersgruppe hvor man som regel har etablert seg og skal
leve en "lykkelig" tilværelse, med barn o.l.

Det at jeg har mistet mine barn, er omgitt av så stor skyldsfølelse.
Jeg kan rasjonalisere det hele og fortelle om bakgrunnen min, men det
er ikke bare noe man snakker om med helt nye mennesker. Og selv om
bakgrunnen virker traumatisk nok, synes jeg likevel det ikke
rettferdiggjør at jeg tillot det som skjedde.

Jeg levde 13 år i et ekteskap med mishandling. De fysiske slagene var
ikke så ille. Det var overmakten de representerte. Jeg så absolutt
ingen vei ut, for jeg visste at hvis jeg forlot min eksmann, ville jeg
også miste mine barn. Til slutt var jeg rede for å ta livet av meg.
Det var da jeg forstod at hvis jeg var rede for å miste mitt liv,
kunne jeg like gjerne miste alt i livet, men likevel beholde det. Jeg
hadde nok en følelse av at jeg ville komme til å miste mine barn også.
Det er kanskje derfor jeg lot det skje?

Den første tingen som isolerer, er mishandlingen. Det er bare
"stakkarslige, masochistiske" kvinner som blir mishandlet. Ikke sånne
som meg. Det tok mange år før jeg forstod at jeg ikke kunne unnskylde
min mann lenger, og at jeg måtte innse at jeg var en av "dem" som ble
mishandlet. Hvordan kan jeg da fortelle om det til andre mennesker?

Så jeg forlot min eksmann. Politiet, som kom inn i bildet, anså
situasjonen som så alvorlig at de tok ut offentlig tiltale. Min
eksmann fortsatte å terrorisere meg, bl.a ved å overvåke mitt hus og
ved å ringe meg 7-10 ganger om dagen, som regel var det "stille"
oppringninger. Han trengte bare vite om jeg var hjemme.

Han brøt seg inn hos meg, han ripet opp bilen min.

Likevel ble det forventet at jeg samarbeidet med barnas far. Utad ga
han uttrykk for at han nå var blitt en veldig snill far, som virkelig
brød seg om barna. Selvfølgelig var han også mye bedre menneske, da
det som hadde skjedd hadde gitt han en lærdom! Og han fikk våre
venner til å tro på det samme. Til og med min mor lot seg lure.

Vi fikk en samværsavtale hos advokat, som han brukte til å kontrollere
meg. For han var jo så deprimert at han måtte se barna hver dag. Til
tross for at han hadde besøksforbud, ble det til at han ofte satt litt
i sofaen når han kom. Han ville svært gjerne "hjelpe" meg med
oppvasken, osv... Til slutt så jeg mer av han enn når vi var gift.

Til tross for at jeg ga uttrykk gang på gang om at forholdet var over,
ga han seg ikke i forsøket på å få meg tilbake. Han snakket med alle
mine venner og mine bekjente Til og med mennesker jeg ikke kjente
godt kontaktet han, som samarbeidspartnere i noen humanitære
organisasjoner jeg jobbet i. Alle ble de bedt om å formidle at han
var blitt et godt menneske, og at jeg, for rimelighetens skyld og for
barnas skyld, måtte komme tilbake.

De vennene mine som ikke trodde på hans svartmalinger av meg, forsvant
likevel. De orket ikke forholde seg til presset hans og den dype
problematikken.

Jeg gikk inn i en dyp depresjon. Jeg klarte ingen ting lenger. Jeg
gråt og gråt, eller satt apatisk uten i stand til å gjøre noe. Barna
opplevdes som irriterende fluer.

Jeg gikk til en psykiater som viste forakt for meg. Jeg gikk dit om
og om igjen, fordi jeg var så fortvilet, og alt jeg fikk var forakt og
avvisning Jeg la fram problemene mine med de enkleste omsorgsoppgavene
overfor hus og barn, og til og med meg selv. Han kunne bare bekrefte
at jeg var foraktelig, slik jeg følte det selv. I dag er jeg meget
rasende på denne legen som faktisk har et berømt navn som
radiopsykiater. Men jeg vet ærlig talt ikke hvordan han kunne ha
hjulpet meg heller.

Det var i denne tilstanden jeg ga etter, og overlot omsorgen for barna
til min eksmann, men bare for ett år. Jeg tenkte jeg ville komme meg
etter ett år. Jeg visste at så lenge min mann var i Norge, ville jeg
se mye til han og ikke få fred. Han ville overvåke meg og utnytte min
samarbeidsvilje, så jeg foreslo at han selv tok barna med til sitt
hjemland.

Min eksmann opptrådde forståelsefullt. Han sa at jeg skulle bruke den
tiden jeg trengte til å bli frisk. Han skulle ikke kreve barnebidrag
av meg og han skulle la meg se barna i skolens ferier.

Det ble det selvfølgelig ikke noe av. Barna kom heller aldri tilbake.

Fakta er: Jeg svek barna mine. JEG SVEK MINE BARN!!

Jeg svek meg selv. Det er det jeg ikke klarer å snakke om. Jeg
klarer ikke å snakke om hvor foraktelig menneske jeg er. Men savnet
etter barna er så sterkt at jeg har fysisk vondt. Smerten er der
bestandig. Jeg kommer liksom ikke videre.

Jeg har selvfølgelig anmeldt min eksmann for barnebortføring og fått
medhold av rettsaparatet så langt, men hva hjelper det norske
rettsapparatet i et fremmed land som ikke samarbeider med noen
internasjonale konvensjoner og utleveringsavtaler?

Jeg har flyttet og etablert meg med en ny mann. Han er god og snill,
men jeg er likevel redd for at han skal vise seg å være en annen, en
psykopat. Jeg klarer derfor ikke helt stole på han.

Utad virker jeg rolig og mild. Jeg har en god utdannelse og jobber
med mennesker med problemer. Jeg blir ansett som ressurssterk.

Jeg klarer likevel ikke stole på noen. Jeg klarer ikke få meg nye
venner. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, og hvordan kan jeg dele
det forferderlige som har skjedd? Og jeg er redd for å bli avvist.

---

In article <sche7u88jr18spu7ci2ef5ucjv6ul2bodt@4ax.com>,
Lilly Valentine <no.spam@no.spam> wrote:

> Fordi det er for stort til å kunne snakkes om.

Det bliver større af at du ikke snakker om det.

> Selvfølgelig vet mine nærmeste om det, de som var der når alt
> skjedde. Men nå har jeg flyttet og omgir meg med mange nye
> mennesker. Når de så vennlig spør meg ut om mine barn, sier jeg at
> jo, jeg har to barn.

Når folk spørger mig om hvor mange børn jeg har, så svarer jeg at jeg
har tre børn. Når de så spørger om hvor gamle de er, så svarer jeg at
den ene er 10 måneder, og de to andre er døde (alternativt at de er fra
februar 2000 hvis jeg ikke er i humør til at fortælle at de er døde).

> Men at de ikke er hos meg, er så vanskelig å snakke om. Neste
> spørsmål er "hvorfor"? Det er her det stopper opp for meg.

Fint, så svarer du bare at det er for personligt at svare på lige nu,
men at dine børn har det fint, bor hos deres far eller lignende.

På den anden side er det sådan, at hvis du ikke fortæller hvad der
desværre er overgået dig, så begynder folk selv at bruge deres fantasi,
og det kan være meget værre end den rigtige historie.

> Jeg tilhører en aldersgruppe hvor man som regel har etablert seg og
> skal leve en "lykkelig" tilværelse, med barn o.l.

Den slags er slet ikke så normalt mere. Tænk på hvor mange der bliver
skilt og hvor børnene bor her og der.

> Det at jeg har mistet mine barn, er omgitt av så stor skyldsfølelse.
> Jeg kan rasjonalisere det hele og fortelle om bakgrunnen min, men det
> er ikke bare noe man snakker om med helt nye mennesker. Og selv om
> bakgrunnen virker traumatisk nok, synes jeg likevel det ikke
> rettferdiggjør at jeg tillot det som skjedde.

Noget af det nemmeste man kan være i denne verden, er bagklog. Når man
lever det liv du har gjort, så er det svært at tænke rationelt. Derfor
kan du ikke sætte krav til dig selv om at du skulle have opdaget det
noget før, opført dig anderledes osv.

--
MVH
Martin Edlich
http://www.edlich.dk/historien/

---

Martin Edlich wrote:

> Lilly Valentine <no.spam@no.spam> wrote:
klip
> > Det at jeg har mistet mine barn, er omgitt av så stor skyldsfølelse.
> > Jeg kan rasjonalisere det hele og fortelle om bakgrunnen min, men det
> > er ikke bare noe man snakker om med helt nye mennesker. Og selv om
> > bakgrunnen virker traumatisk nok, synes jeg likevel det ikke
> > rettferdiggjør at jeg tillot det som skjedde.

Du kan aldrig leve dit liv om igen.

Du kan undvige fremtiden, og bruge alle mulige undskyldninger, for
ikke at komme videre fra det skete, men det forsvinder ikke,
og nuet bliver alene en reflektion af fortiden.

du skal søge en fremtid, hvor du oplever nuet og mulighederne,
ellers kan du ikke komme bort fra fortiden.

Søg dig selv, hvad vil du gerne resten af dit liv ?

--
Regards Erik G. Christensen
Adviser for danish farmers, economy
ICQ # 59294864
Prepare for the worse - allways hope for the best

---

Erik G Christensen wrote:

Når jeg genlæser, vil jeg gerne tilføje, at du skal få
det bedste ud af resten af dit liv.

Det bedste håb herfra..

--
Regards Erik G. Christensen
Adviser for danish farmers, economy
ICQ # 59294864
Prepare for the worse - allways hope for the best

---

On Sat, 23 Feb 2002 18:42:47 +0100, Erik G Christensen
<egc@post1.tele.dk> wrote:

>Søg dig selv, hvad vil du gerne resten af dit liv ?

Takk for dette forløsende spørsmål! :)

---

Det er en frygtelig tragisk beretning du kommer med og jeg er i samme båd
som Martin med hesyn til at miste et barn. Min var 13 og det er mange mange
år siden.
Stadig må jeg forholde mig til spørgsmålet "Hvor mange børn har du ?......"
for 13 år af mit liv er lang tid.

Men du har stadig to levende børn.

Det gør ikke dit traume mindre, det ved jeg. Du er fuldgyldig medlem af den
usynlige "klub" som b.la. Martin og jeg er medlem af.

Nu virker din stavning norsk og hvis du er fra Norge (tillykke med guld
medaljerneså kan jeg fortælle at der i DK er focus for tiden på bortførte
børn. Hvor der bliver arbejdet på en central hotline til de ramte.

ER du norsk ?

VH
Finn

---

On Sun, 24 Feb 2002 00:40:48 +0100, "FS" <finn@soevind.dk> wrote:

(klipp)

>Men du har stadig to levende børn.

Ja.. Takk og pris. Og jeg håper at når de blir tenåringer vil de
stille spørsmål ved farens forklaring av saken og prøve å komme
tilbake til Norge. Jeg så barna i juleferien, så det er ikke slik at
jeg ikke får se dem. Dog under streng overvåkning. Jeg spurte min
eldste sønn et øyeblikk når faren var borte, om det var slik at han
hadde lyst til å komme tilbake til Norge, men ikke turte å si det til
sin far. Han sa det var motsatt.

Min eksmann er veldig flink til å få folk til å synes synd på han, og
jeg vet han har sagt slike ting til våre barn som: "mamma ville ikke
ha dere lenger", osv.. Han har aldri hatt vanskeligheter for å gråte
foran barna heller! Han har barnas sympati, selv om jeg vet at det er
mennesker i familien hans som ville helst at barna skal være hos meg.

Jeg prøver nå først å få min eksmann i tale gjennom norsk rettsystem.
Hvis det ikke fungerer, vil jeg prøve rettsystemet i hjemlandet hans.
Om jeg ikke lykkes, kan jeg likevel vise mine barn en dag den
prosessen jeg prøvde å gå gjennom, som et bevis for at jeg ville ha
dem...

Men nå er det også gått lang tid, og jeg er redd for at det kanskje
ikke er det rette å få barna tilbake. De har etablert seg i dette
landet, de har gode karakterer på skolen og eldstemann engasjerer seg
i fotball. Den yngste har glemt norsk språk. Den eldste prater
dårligere og dårligere norsk. Om faren har klart psykopatiske trekk,
sier de at han ikke slår dem.

I den første sjokkfasen etter at jeg forstod at barna ikke kom hjem,
vurderte jeg å kidnappe barna tilbake, men har lagt det helt fra meg.
De skal ikke oppleve nye traumer!

Derfor håper jeg at han vil gi slipp på dem frivillig, eventuelt at
han bosetter seg igjen i Norge.

>Nu virker din stavning norsk og hvis du er fra Norge (tillykke med guld
>medaljerneså kan jeg fortælle at der i DK er focus for tiden på bortførte
>børn. Hvor der bliver arbejdet på en central hotline til de ramte.

En central hotline? Kan du forklare mer om dette arbeidet?

>ER du norsk ?

Ja

---

Nedenstående er link til debatten her i danmark.
Hvis du søger under TV avisen på "Bortførte børn" vil du kunne se 7 indslag.

http://www1.dr.dk/nyheder/index.jhtml?searchUrl=soeg%2Fsoeg_nyheder.jhtml&ta
rgetUrl=soegning.jhtml

Også er der lidt på:
http://www.um.dk/

Venligst

Finn

"Lilly Valentine" <no.spam@no.spam> skrev i en meddelelse
news:s9hh7u44rm85ic2opc0aihi5p1sfs7vol5@4ax.com...
> On Sun, 24 Feb 2002 00:40:48 +0100, "FS" <finn@soevind.dk> wrote:
>
> (klipp)
>
> >Men du har stadig to levende børn.
>
> Ja.. Takk og pris. Og jeg håper at når de blir tenåringer vil de
> stille spørsmål ved farens forklaring av saken og prøve å komme
> tilbake til Norge. Jeg så barna i juleferien, så det er ikke slik at
> jeg ikke får se dem. Dog under streng overvåkning. Jeg spurte min
> eldste sønn et øyeblikk når faren var borte, om det var slik at han
> hadde lyst til å komme tilbake til Norge, men ikke turte å si det til
> sin far. Han sa det var motsatt.
>
> Min eksmann er veldig flink til å få folk til å synes synd på han, og
> jeg vet han har sagt slike ting til våre barn som: "mamma ville ikke
> ha dere lenger", osv.. Han har aldri hatt vanskeligheter for å gråte
> foran barna heller! Han har barnas sympati, selv om jeg vet at det er
> mennesker i familien hans som ville helst at barna skal være hos meg.
>
> Jeg prøver nå først å få min eksmann i tale gjennom norsk rettsystem.
> Hvis det ikke fungerer, vil jeg prøve rettsystemet i hjemlandet hans.
> Om jeg ikke lykkes, kan jeg likevel vise mine barn en dag den
> prosessen jeg prøvde å gå gjennom, som et bevis for at jeg ville ha
> dem...
>
> Men nå er det også gått lang tid, og jeg er redd for at det kanskje
> ikke er det rette å få barna tilbake. De har etablert seg i dette
> landet, de har gode karakterer på skolen og eldstemann engasjerer seg
> i fotball. Den yngste har glemt norsk språk. Den eldste prater
> dårligere og dårligere norsk. Om faren har klart psykopatiske trekk,
> sier de at han ikke slår dem.
>
> I den første sjokkfasen etter at jeg forstod at barna ikke kom hjem,
> vurderte jeg å kidnappe barna tilbake, men har lagt det helt fra meg.
> De skal ikke oppleve nye traumer!
>
> Derfor håper jeg at han vil gi slipp på dem frivillig, eventuelt at
> han bosetter seg igjen i Norge.
>
> >Nu virker din stavning norsk og hvis du er fra Norge (tillykke med guld
> >medaljerneså kan jeg fortælle at der i DK er focus for tiden på
bortførte
> >børn. Hvor der bliver arbejdet på en central hotline til de ramte.
>
> En central hotline? Kan du forklare mer om dette arbeidet?
>
> >ER du norsk ?
>
> Ja
>
>